|
Apportering - del
1
- Denne
artikkelserien har jeg sakset fra et eldre nummer av Rapportnytt - NRK avd.
Vadsø og omegns medlemsblad.
Paul
Erik Høy har i denne artikkelserien beskrevet sin oppfatning av hva
som er riktig apporteringstrening. Det betyr ikke at det er den perfekte måten
å trene nettopp din hund på - vi har tross alt store individuelle
variasjoner med hensyn til hundens psyke. Noen er myke og underdanige, andre
er strie og selvstendige. Hver enkelt hund krever sin spesielle trening for å
nå maksimal effekt av dressurarbeidet, men er du usikker på hvordan du skal
begynne apporteringstrening, synes Høyers metoder å være en sikker vei å gå
dersom du ønsker en apporteringsglad hund. Og da er grunnlaget lagt for deg
som senere vil delta på en av lokalavdelingenes apporteringskurs. Velkommen
skal du være!
Jan
A. Emilsen
Arminzeras
Battle of Five Armies (Turbo)
Den
gale apportør:
Retrieveren
er avlet med henblikk på å kunne fungere som apportør på jakt siden rasen
oppsto i England. Det betyr at de seriøse oppdretterne av retrievere bevisst
har valgt ut særlig dyktige apportører i avlen, og at apporteringsinstinktet
dermed er blitt, om ikke forsterket, så i alle fall vedlikeholdt også for de
hundene vi skaffer oss i dag. Man skal ikke ha hatt en retrievervalp i huset
i mange dager før man oppdager at lysten til å bære rundt på noe er så
sterk, at det nærmest grenser til sinnsykdom. Lærer man ikke noe annet av
sin retriever, så lærer man seg fort å rydde opp dersom man ikke vil
risikere å måtte samle sammen hele sin garderobe og diverse bruksgjenstander
over hele huset.
Vilja
En
retriever trenger en viss dose mental (eller psykisk) trening for å kunne
fungere. Uten den treningen kan de bli rastløse og urolige. Noen kan rett og
slett begynne å ødelegge ting av ren frustrasjon og kjedsomhet. En retriever
har ofte så sterk trang til å apportere at den bærer rundt på alt den
kommer over. Det kan være leker, sko, brusflasker, ja alt som er bærbart..
De aller fleste retrievere blir mer harmonisk dersom de får en liten treningsøkt
om dagen med mental trening. Og hva er da mer naturlig å trene på enn
apportering.
Apportering
er altså ikke bare en kunst for jakthunder, men også en nødvendighet for
familiens trivsel.
Kåre
Lysten
driver handlingen:
Det
fremgår klart av ovennevnte at man egentlig ikke behøver å lære en
retriever å apportere. Man skal bare la være å venne den av med å gjøre
det! Det er særlig viktig at hunden aldri får negative opplevelser i
forbindelse med apportering. Uansett hva hunden har tatt i munnen, så skjell
den for all del ikke ut for det. Det er av avgjørende viktighet at hunden lærer
at det å bære noe i munnen, alltid er tegn på glede og harmoni.
Det
kan være vanskelig å akseptere dette dersom hunden har fått tak i noen av
barnas leker som egentlig er farlig for den (og kanskje for barna også) fordi
de lett går i stykker eller de er så små at de kan slukes. Men kan ikke
dette løses på annen måte, så får man stenge hundens adgang til
barnerommet eller sette den ut når barna leker på gulvet. Heldigvis mister
de fleste retrievere interessen for den slags når de kommer i seriøs
trening, og til den apporteringsglade voksne hunden kan man godt tillate seg
å stoppe den med et 'nei' eller 'det er Petters'.
Kåre
Løp
aldri etter en valp som har noe i munnen. Det vil bare ta dobbelt så lang tid
å ta det fra den dersom den først får det inntrykket at den kan tiltrekke
seg oppmerksomhet ved å knabbe verdigjenstander. En vakker dag oppdager den
kanskje at du er enda mer opplagt til å leke sisten hvis den stikker av gårde
med lommeboken din...
Hvis
valpen har fått tak i noe som den ikke skal ha, så lokk den rolig til deg,
eventuelt ved å sette deg ned på gulvet, ved å gå ut i kjøkkenet, ved å
rasle med matskål eller kobbel, eller hva du nå har for erfaring virker
lokkende. Men gi aldri hunden godbiter i forbindelser med apportering. Det
vanskeligste i denne verden å rette opp, er en hund som har lært å spytte
ut apporten en halv meter foran føreren for å ha munnen fri til å motta
godbiten.
Når
valpen kommer mot deg, må du ikke rive gjenstanden ut av munnen på den. Ta
den forsiktig idet du sier 'takk'. Dersom hunden ikke slipper, kan du
eventuelt forsiktig presse leppene dens inn mot tennene bakerst mot
munnvikene, eller du kan stikke en finger inn i munnen på den og kile den i
ganen.
Lissie
Hele
avleveringsfasen skal være uttrykk for lek og harmoni, og hunden skal roses
kraftig, uansett hva den nå i utgangspunktet hadde i munnen. Mange begår den
feilen å rose hunden når den har avlevert. Dette kan skape
problemer senere, så husk å rose hunden før den avleverer og ti
stille så snart du har gjenstanden i hånden.
La
valpen stå et øyeblikk med tingen i munnen mens du roser den høylydt, og du
vil snart oppdage at hunden din henter mye mer til deg enn du er i stand til
å ta imot.
Lissie
Den
alvorlige leken:
Når
valpen er ca. 3 måneder gammel, begynner jeg den seriøse
apporteringstreningen, men det er ikke noe i veien for at man kan starte før
dersom man har gode omgivelser til det. Det beste stedet å trene apportering
med en valp, er et forholdsvis lukket område som en gang eller en garasje.
Dersom man absolutt ikke kan få valpen til å komme med apporten, så er det
viktig at man kan fange den inn uten den store dramatikken. Dessuten skal
stedet være fritt for forstyrrelser slik at man kan få lov til å trene i
fred og ro for resten av familien og eventuelt andre hunder. Apportering
krever nemlig temmelig mye konsentrasjon av både hund og fører.
Til
apportering skal man bruke en såkalt dummy. Den kan du kjøpe på
dyrebutikken eller kontakt den lokale retrieveravdelinga. Du kan også lage
den selv ved å rulle et stykke gulvteppe på ca 40 x 30 cm hardt sammen og
binde et tau stramt om begge ender. Eventuelt kan man putte tepperullen ned i
en sokk, men da må man sørge for å trekke sokken stramt sammen slik at
valpen ikke har løse ender til å svinge dummyen rundt med. Til en liten valp
kan det kanskje være formålstjenlig å lage dummyen litt mindre, selv om det
viser seg at en liten valp kan bære forbausende tunge ting.
Kåre med dummy.
Dummyen
skal være en meget verdifull og sjelden kostbarhet for hunden, så gjem den
omhyggelig når treningen er forbi. La aldri hunden få leke med den eller
bite i den. Kast aldri pinne eller andre tilfeldige ting for hunden. Jeg må
dessuten sterkt fraråde å gi hunden pipedyr eller noe lignende å leke med
da det tilsynelatende kan gi hunden et hardt bitt.
For
enkelthets skyld kan man dele opp apporteringstreningen i fire faser: Det
grunnleggende er å lære hunden å løpe ut, plukke opp dummyen og bære den
i munnen. Men det ville man ikke ha mye glede av dersom man ikke ganske snart
fikk lært hunden til å komme til føreren med dummyen og avlevere den pent
uten å legge den fra seg. Til sist kan man finpusse det hele ved å lære
hunden å bli sittende til den får lov å hente dummyen og avlevere den
sittende.
Som
nevnt lar disse elementene seg kun delvis atskille i den praktiske treningen,
men her i artikkelen vil jeg behandle dem hver for seg.
Jeg
bærer med et smil.:-)
Da
jeg ikke vil forvirre hunden med å trene 'innkalling med dummy' samtidig med
at jeg lærer den å være glad for å bære dummyen, så foregår de første
treningsøktene med valpen i bånd.
Jeg
setter ganske enkelt det normale kobbelet på valpen og vifter med en dummy
foran snuten slik at den til sist prøver å snappe den fra meg. Så snart den
har dummyen i munnen, roser og oppmuntrer jeg den høylydt samtidig som vi går
litt frem og tilbake. Rosen fortsetter så lenge valpen beholder dummyen i
munnen. Skulle den spytte den ut, så stanser rosen øyeblikkelig og jeg
plukker opp dummyen og starter forfra. Jeg går omkring med hunden for at den
ikke skal føle trang til å legge seg ned og gnage på dummyen.
Dersom
hunden ikke har opplevd noe ubehagelig i forbindelse med å bære på saker og
ting, så vil den i løpet av få minutter skjønne at den blir rost så snart
den har noe i munnen. Nå begynner jeg av og til å stoppe opp. Jeg klapper
hunden på hodet, rører så vidt ved dummyen. Klør den på ryggen, eller
andre steder hvor jeg vet den liker det (brystet er et godt tips). Det
viktigste er at den hele tiden føler at den er i begivenhetens sentrum så
lenge den har noe i munnen. Etter 3-4 minutter tar jeg forsiktig dummyen fra
den, og legger den vekk. Det er viktig å stoppe mens leken er god. Etterpå
kan vi jo alltids gå en tur og trene på vanlig innkalling.
Lotta
Når
jeg etter noen dager føler at hunden er helt trygg og vet hva det hele dreier
seg om, kan jeg prøve å kaste dummyen et kort stykke bortover gulvet og så
selv følge med hunden bort og plukke den opp. Plukker hunden den opp selv, så
er ingenting bedre enn det. Hvis ikke, må jeg selv plukke den opp og lokke
hunden til å ta den i munnen på vanlig måte. Deretter går vi sammen
tilbake til utgangspunktet, og her avleverer valpen sin første ordentlige
apportering.
Deretter
skal man ikke vente for lenge med å la hunden apportere uten kobbel. En dag
hvor treningen fungerer godt, tar du rett og slett kobbelet av hunden, viser
den dummyen på en slik måte at den blir vill etter å få tak i den, og
ruller så dummyen et lite stykke bortover gulvet. Normalt vil hunden fare
etter dummyen og plukke den opp før den riktig forstår hva som har skjedd,
og så er det din tunge jobb å lokke den tilbake med dummyen, men det vil vi
først beskrive i neste artikkel.
Hva
nå hvis....
Noen
få hunder vil, enten fordi de har hatt dårlig erfaring med å bære på fars
finsko, eller fordi de er generelt umodne og ukonsentrerte, mangle interesse
for å apportere. Denne interessen kan nesten alltid lokkes tilbake dersom føreren
er tilstrekkelig dyktig. Lær hunden at det er ufarlig, ja rett og slett
morsomt å ha noe i munnen ved rett og slett å åpne hundens munn og legge
dummyen inn mens du roser overstrømmende. Hold eventuelt lett omkring hundens
snute så de ikke spytter dummyen ut igjen - og ros, ros og fortsett å gi
ros.
Du
kan også prøve å skifte apporteringsgjenstand. Hvis hunden har et stykke av
en leke, en sko eller et gummiben, så putt det i en sokk og bruk den som
dummy inntil hunden forstår hva det dreier seg om. Så kan du alltids trekke
den samme sokken over gulvtepperullen slik at overgangen ikke blir for stor.
Lissie
Hvis
valpen ikke vil plukke opp dummyen, kan du prøve å feste en hyssing i
dummyen og trekke den med små rykk over gulvet. Da vil valpens jaktinstinkt
normalt få den til å gyve løs på dummyen og bite seg fast i den. Du kan
også prøve å hisse opp valpen med dummyen og så kaste den inn mellom noen
busker eller lignende. Det vil gjøre valpen mer tilbøyelig til å bringe den
ut i åpent lende.
Det
finnes mange andre små finesser, men til syvende og sist må vi innrømme at
det hele avhenger av om du kan gjøre hunden tilstrekkelig interessert i
dummyen gjennom din adferd før du kaster den. Og tilstrekkelig stolt av den når
du får den tilbake.
Apportering
- del 2
Erfaringer
fra andre hunderaser enn retrievere forteller meg at det egentlig er imot
hundens natur å komme tilbake til føreren med godsaker den har funnet og
overlevere 'skatten' til ham. Det er derfor en hårfin balansegang mellom
genetisk spesialavl og dressurmessig innlæring som kan få våre hunder til
å se det som deres største mål her i livet å få hente det som de med stor
innsats har funnet ute i terrenget. Derfor sier det seg også selv at dersom
ikke forholdet mellom hund og fører er tillitsfullt nok til at føreren i
alle normale situasjoner kan kalle inn sin hund, så vil han neppe heller
kunne gjøre det når den har en dummy i munnen; for de fleste hunder vil være
mer opphisset og lekne når de bærer på noe. Derfor må føreren ha et bredt
register av ideer til sin rådighet for å få hunden til å komme med
apporten inntil det er blitt innlært som en naturlig handling.
Zera
Trekk
og mottrekk:
I en
tidligere artikkel om innkalling har jeg beskrevet den regelen som sier at
enhver hund vil søke mot kjente personer og steder så sant den har
anledning. Dette gjelder naturligvis også i forbindelse med apportering.
Derfor sørger jeg alltid for at de første forsøkene med apportering foregår
på et sted hvor jeg kan forutse trekk- og mottrekksvirkninger på hunden. Jeg
benytter meg alltid av døren til bryggerhuset ut til en lukket gårdsplass,
men strengt tatt kunne en haveport eller døren til garasjen like godt brukes.
Det viktigste er at hunden svært gjerne vil inn gjennom denne døren, og at
jeg ved erfaring vet at hunden straks kommer når jeg kaller på den, i håp
om å få komme inn i kjøkkenets verden av godlukter. I mangel av noe bedre,
kan man også benytte en skogssti med tett vegetasjon på begge sider så
hunden ikke så lett blir fristet til å skeie ut til sidene. Og så må du
benytte en hjelper - helst en erfaren hundeeier som valpen ikke kjenner for
godt fra før. La hjelperen holde hunden mens du går fra den, helst i retning
hjem, eller mot bilen. Når du er 25-30 meter fra dem, legger han dummyen
forsiktig i munnen på hunden, og mens du fortsetter å gå, kaller du på
hunden. Fortsett å gå (evt. baklengs) vekk fra hunden og ros den så lenge
den beholder dummyen i munnen og beveger seg mot deg. Det vanskelige er som
regel å få stoppet når den når igjen deg, for en del umodne hunder vil
bare fortsette forbi deg og videre hjemover. Det er derfor det er så smart
med en sluse i form av en haveport eller dør slik at hunden må passere så
tett ved deg at du med en tydelig kommando kan tvinge den til deg. Men husk at
du ikke legger større press på en hund med dummy i munnen enn det som
strengt tatt er nødvendig, ellers risikerer du at hunden spytter ut dummyen
og kommer slukøret i den tro at den har gjort noe galt.
Det
er viktig at du alltid går vekk fra hunden slik at den ikke tror at
dere leker sisten. Dersom hunden er kommet foran deg, så snu og gå motsatt
vei. Så snart hunden er kommet til deg, må det roses og klappes. Hele den
videre apporteringstreningen avhenger av din evne til å vise hunden at du
verdsetter det den kommer med.
Så
snart det har lykkes to - tre ganger med denne metoden, kan du gå over til
selv å kaste dummyen som beskrevet i forrige artikkel. Enten du nå står i døren
eller på en skogssti, så kast dummyen et lite stykke og la hunden løpe ut
etter den. En brøkdel av et sekund før hunden når dummyen, men etter at du
klart har konstatert at den vet hvor dummyen er og vil ta den opp, skal du
kalle inn hunden. Innkallingen skal skje før den plukker opp
dummyen slik at den ikke får tid til å stå og rote med den. Vi skulle jo
gjerne lære valpen å gripe dummyen mens den nesten i samme bevegelse snur
rundt og løper tilbake til deg. Ikke stopp innkallingen før du er 100%
sikker på at den kommer direkte tilbake.
Zera
Avskjeden
bestemmer gjensynet:
Det
viktigste er at du virker tiltrekkende på hunden i apporteringssituasjonen.
Derfor lærer jeg aldri en hund å bli sittende til den får
apporteringskommandoen før den er absolutt perfekt den øvrige apporteringen.
Alt for ofte har jeg sett fører og hund skilles i en brølende støvsky av
svingende armer og ben fordi hunden har løpt ut for tidlig. Hvordan skal man
forvente at hunden skal komme glad og fornøyd tilbake til fører når det
siste den så av ham var svingende armer og sadistiske trusler? Nei, det
handler om å gi hunden inntrykk av at du er en festelig fyr som kan brukes
til kastemaskin av fremtidige dummyer. Da vil den skynde seg tilbake til deg
for å få kastet dummyen igjen. Det tar en times tid å lære en lydig og
apporteringsglad hund å bli sittende mens du kaster dummyen, men det tar mer
enn et hundeliv å sette fart i en hund som langsomt og motvillig vender
tilbake til føreren med apporten.
Derfor
må du også prøve å virke så lite skremmende som mulig på hunden når den
er på vei tilbake til deg. La først og fremst være å stå og stirre stivt
på hunden. To hunder som stirrer stivt på hverandre, inviterer til konflikt.
Vend derfor eventuelt ryggen til en hund som er på vei tilbake til deg, eller
drei hodet litt til siden slik at du kan holde et øye med hunden i øyekroken.
Sett deg evt. på huk eller legg deg om nødvendig flatt på ryggen. Jeg vet
ikke hvilken mekanisme som gjør at hunden tiltrekkes av en person som ligger
nede, men jeg har i alle fall aldri dressert en hund som har kunnet holde seg
på avstand hvis jeg lå nede.
Mina
Unngå
også enhver truende adferd i uttrykk eller ord. Fortsett å lokke på hunden
inntil den kommer. Jeg har ennå ikke sett en hund som forble der ute i
terrenget, men jeg har sett mange førere som har mistet tålmodigheten og
begynt å skjelle den ut. Jeg behøver vel ikke legge til at det var de samme
førerne som løp inn i stabler av problemer - ikke bare i forbindelse med
apportering, men i trening av hund i det hele tatt. Hvis man ikke har en
sportsfiskers tålmodighet, en skuespillers forestillingsevne og en
fagforeningsleders autoritet, skal man ikke gjøre seg håp om å få en god
og glad apportør.
Kåre
Ett
skritt frem er ti tilbake:
Mange
førere møter opp på apporteringstrening og er svært forundret over at
hunden langsomt kommer diltende tilbake med dummyen, og kanskje stopper helt
opp 4-5 meter fra føreren. En erfaren instruktør vil nesten alltid kunne
forklare fenomenet ved å observere førerens adferd mens hunden er på vei
inn. Den vanligste årsaken er at føreren ubevisst går hunden i møte. Det
er så fristende å ta et par skritt mot hunden når den kommer inn med
dummyen, og ofte benekter føreren selv hårdnakket at han overhodet har
beveget seg fordi det skjer ubevisst. Det er derfor en god ide å legge
kobbelet på bakken foran seg når man trener apportering ute i terrenget.
Dels danner båndet en ubevisst barriere som man ikke tråkker over, dels kan
man i hvert fall bli oppmerksom på problemet og forsøke å bekjempe sin tilbøyelighet
til å møte hunden på halvveien.
La
hunden selv komme helt inn til deg. Eventuelt kan du la den hoppe opp på deg
med dummyen i munnen mens du høylydt roser den. Eller legg deg på kne og slå
armene om den, så er du også sikker på at den ikke stikker av igjen.
Det
ser flott ut når hunden løfter hodet høyt når den kommer med dummyen og nærmes
tilbyr føreren den. Det oppnår du best ved å ikke ha det for travelt med å
få fatt i dummyen så snart hunden er kommet inn med den. La hunden beholde
dummyen lenge mens du roser den og klapper den. De fleste hunder synes at det
festeligste ved apporteringen er å løpe og gripe tak i dummyen, og med litt
hell vil du oppleve at hunden rett og slett prøver å pådytte deg dummyen
for at du skal kaste igjen. Og da er mye gjort.
Mina
Spytte
ut:
Dersom
hunden legger seg til den vanen å spytte ut dummyen enten på vei tilbake til
deg, eller når den er helt inntil deg, så må du ta din egen adferd opp til
alvorlig overveielse. Sannsynligvis virker du for truende på hunden, og da er
det selvfølgelig ingen god ide å innlede en utskjelling av hunden for å få
den til å ta opp dummyen igjen. Gå stille og rolig bort og ta opp dummyen
selv, og vent et par dager før du prøver igjen. Men denne gangen tar du alle
forholdsregler for ikke å virke skremmende på hunden. Det kan også være at
du er blitt et for stillestående mål for hunden. Den vet alt for godt hvor
du er - du synes godt og den kan tillate seg å gjøre noen avstikkere på vei
inn. Kort sagt, du må ut på en rask løpetur. Så snart du har sett at
hunden har funnet dummyen, kaller du på den og løper alt du kan helt til den
har nådd deg igjen.
En
annen mulighet er at hunden rett og slett er blitt dressurtrett. Hvis ett
eller annet begynner å gå skjevt, kan det ofte være en god ide å ta en
ukes pause fra treningen. Hunder glemmer ikke det de har lært, men onde
sirkler og uvaner løses enkelte ganger opp, og begge parter får ny energi. I
denne forbindelse kan jeg ikke la være å nevne at for mange førere ødelegger
sine unghunders glede ved å apportere fordi de trener for mye og ensartet.
Det
er så gøy å se hunden apportere at man fortsettere å kaste apporten igjen
og igjen. Til en hund i dressurfasen er 5-6 apporteringer om dagen, fordelt på
to treningsøkter, mer enn nok. Du må også passe på å variere
apporteringene. Kast i forskjellige retninger, kast ikke like langt hver gang.
Lag en ny dummy, eller trekk en sokk over den du har. Det må ikke bli en død
rutine for hunden.
Arminzeras ida fra Lønneberget (Mira)
Hold
fast:
Men
vil det stadig ikke lykkes, må du lære hunden kommandoen 'Hold Fast'. Det hører
inn under det jeg kaller 'Nederlagskommandoer', for hvis du må tvinge hunden
til å beholde dummyen i munnen, så må det være noe i din tidligere dressur
som er gått helt skjevt.
Først
og fremst må du innstille all apporteringstrening i den lille måneden det
som regel tar å lære hunden å 'holde fast'. Legg alle de kjente dummyene på
hyllen og lag deg en helt ny som ligner så lite som mulig på de gamle. Selv
bruker jeg en sammenrullet avis med strikk omkring.
Sett
deg så rolig ned ved hunden, legg den nye dummyen inn i hundens munn og støtt
med hånden under haken. Hver gang du merker at hunden gjør tegn til å
spytte ut dummyen, gir du den et lett klapp under haken og kommanderer 'hold
fast'. Etter hvert vil hunden kunne sitte svært lenge med dummyen uten å
spytte den ut, og du vil få et klart inntrykk av om den forstår kommandoen.
Så kan du finne frem de gamle kjente dummyene igjen og starte forfra med
apporteringen. Under den feilslåtte treningen har du sikkert fått et klart
inntrykk av hvor på veien inn hunden spyttet ut dummyen, og like før den når
dette punktet, så kommanderer du skarpt 'hold fast' samtidig med at du
langsomt går bakover. Dersom ikke hunden nå etter en måneds
hold-fast-trening forstår, og kommer inn med dummyen - husk mye ros - så må
du i gang med avisen igjen. Men straff ikke hunden for at den spytter ut
dummyen; det skjer pga. usikkerhet og angst, ikke av tross. Desto mer du
skjeller og smeller, desto verre blir det.
Arminzeras Aragorn (Sirius)
Apportering -
del 3
Ro på
post og sittende avlevering:
Det
er en fordel hvis hunden lærer å bli sittende inntil apporten er kastet og
hunden får beskjed om å hente den. Dels markerer hunden bedre hvor apporten
faller ned, dels unngår man konfrontasjoner med eventuelt andre hunder. Ikke
minst er det alfa og omega for jegeren at hans hund forblir i sikkerhet hos
ham inntil skytingen opphører og han kan sende hunden ut uten risiko.
På
den annen side kan det være en vanskelig balansegang å lære hunden ro på
post fordi man her legger grunnen til en rekke av de problemer med
apporteringens som gjør denne disiplinen til en av de mest krevende innen
lydighetstreningen. Jeg tenker her på problemet med at hunden kommer
motvillig og langsomt inn, som spytter ut dummyen like foran føreren, eller
som rett og slett nekter å ta opp dummyen.
Den
beste måten å sikre seg mot disse vanskelighetene, er å gjøre hunden
lidenskapelig begeistret for de øvrige delene av apporteringen innen man
introduserer ro på post. Først når hunden med stor begeistring gjennomfører
apporteringer på 50-60 meter i forrykende tempo både ut og inn, og som
alltid avleverer glad og tillitsfullt til fører, kan man rolig og udramatisk
lære den å bli sittende inntil den får lov til å hente apporten. Alt for
ofte gir innterping av ro på post opphavet til de første konflikter mellom
hund og fører i forbindelse med apportering, og følgene blir i beste fall dårligere
og langsommere apportering, i verste fall oppstår det problemer som kan koste
måneders slit å løse.
Mina
Silkesnoren:
Det
finnes naturligvis flere måter å lære en hund å bli sittende rolig på
post, men jeg er overbevist om at alle ikke er like gode.
Den
vanligste er at man kobler en snor til hunden og deretter kaster dummyen. Når
hunden løper frem etter apporten, gir man et skarpt rykk i snoren og
kommanderer sitt. Hvordan det påvirker hundens lyst til å apportere, er det
ikke vanskelig å forestille seg. I tillegg oppstår det gjerne en kritisk
fase når man skal smette snoren av hunden før den skal sendes ut. Mange
hunder vil forsøke å stikke av i samme sekund som de får snoren over hodet,
og skilles derfor fra en brølende og bannende fører. Resultatet blir at
hunden etter hvert kommer langsommere og langsommere inn med apporten - den
husker jo utmerket godt i hvilken atmosfære den og føreren tok avskjed med
hverandre.
Hjelperen:
En
bedre måte er å forhindre at hunden får noe ut av knallapporteringen. Ta
med en hjelper på apporteringstreningen og la ham kaste en dummy høyt opp i
luften, men slik at den lander ganske nært ham selv. Hvis hunden, som har
sittet løs ved siden av fører, starter for tidlig, skynder hjelperen seg å
ta opp dummyen mens føreren bestemt kaller hunden inn på plass. Dersom det
aldri lykkes hunden å gjennomføre en knallapportering, så vil den etter
hvert lære at det kun er noe å hente når den blir kommandert ut. Etter
hvert kan man la hjelperen kaste dummyen opp i luften flere ganger. Han kan gå
og sparke litt i dem, eller kaste flere dummyer. Alt uten at hunden får lov
å apportere.
Man
skal være oppmerksom på at det kritiske øyeblikket oppstår i det øyeblikket
dummyen faller i bakken. En utvetydig sitt-kommando like før det skjer, kan
derfor være av stor verdi.
Ingen
konflikt:
Den
minst belastende måten å lære hunden ro på post på, er følgende -
forutsatt at hunden er perfekt i å bli sittende når man går fra den: Ta
kobbelet av hunden og gå 30-40 meter fra den. Vend front mot hunden, og
samtidig med at du med høyre hånd gjør tegn til hunden om å bli sittende
(du kan samtidig kommandere sitt), slipper du med venstre hånd dummyen så
diskret som mulig bak din rygg. Gå tilbake til hunden, still deg på plass
ved dens høyre side og kommander apport. Enkelte ganger forstår ikke hunden
hva du mener, og det kan bli nødvendig å bli med den ut for å vise den hvor
den ligger, men etter 2-3 ganger vil alle hunder som er glade i å apportere
ha skjønt hva det handler om. På dette tidspunktet kan hunden finne på å løpe
mot deg så snart dummyen faller, men kanskje rekker du å snappe opp dummyen
før hunden kommer frem. Hvis ikke må du stille og rolig la hunden gjennomføre
apporteringen. Så kan dere gå hjem og øve mer på 'Bli Sittende' før du
igjen prøver å knytte det sammen med apporteringen.
Dersom
du har vanskeligheter med å få hunden til å forstå at det ligger en dummy
der ute som skal hentes, så tren på en nyklippet gressplen og gå opp mot
vinden når du går vekk fra hunden slik at den både kan se og lukte dummyen
så snart den sendes ut.
Det
er helt klart at jo lengre du er fra hunden når du slipper dummyen, jo mindre
er fristelsen, men større problemer er det selvfølgelig også å få hunden
til å forstå at det er en dummy der ute. Gå derfor temmelig langt vekk fra
hunden (50-60 meter) når du første gang kaster dummyen, i stedet for å
smyge den ned på bakken. Kast dummyen vekk fra hunden, så har du en sjanse
til å stoppe den hvis den stikker, men skap for all del ingen konflikt om
det. Dersom den stikker den første gangen du kaster dummyen, så gå
tilbake til å smyge dummyen ned, inntil det sitter helt fast at hunden skal
bli sittende til du er tilbake hos den. Send for alt i verden aldri hunden ut
uten å gå helt tilbake til den. Gjør du det, er ukers treningsarbeide
sannsynligvis bortkastet.
Når
hunden sitter klippefast på de lange avstandene, kan du begynne å gå stadig
kortere vekk fra den før du kaster. Gå ett skritt kortere for hver trening
inntil du står like foran hunden når du kaster. Ofte oppstår det en viss
uro nettopp i denne fasen fordi hunden ikke har avstanden til å dempe
fristelsen med. I denne fasen kan det lønne seg å koble hunden et par
ganger, for nå forstår den hvorfor den får et rykk i båndet. Det er ikke
fordi den apporterer, men fordi den er i ferd med å gå ut for tidlig.
Noen
hunder kan bli så klippefaste at det rett og slett kan være vanskelig å få
sendt dem ut. Her synes jeg det kan være verdt å bemerke at mange førere
etter tonefallet å bedømme, snarere beordrer sin hund til å
apportere enn å gi den lov til det. Det høres ikke pent ut. Hvis hunden er
blitt trent riktig, er ikke apportering noe hunden skal beordres til, men noe
den skal få lov til. Den vil jo gjerne. Er det vanskelig å få hunden av gårde
de første par gangene, så ta selv et par raske skritt framover mens du
begeistret sier 'apport, apport'.
Tørk
svetten av pannen:
Når
du kan stå ved siden av din hund og kaste dummy uten at den stikker før du
gir den lov, kan du langsomt begynne å la det gå litt lengre tid før du
sier apport. Vend hunden til vekslende intervaller mellom at dummyen kastes og
apportsignal gis, og vend hunden til at du kan foreta deg alt mulig uten at
det får hunden til å fare av gårde. Gi for sikkerhets skyld hunden et
kobbel på de første par gangene, prøv å ta hatten av og på, tørk svetten
av pannen, stikk hånden i lommen og puss nesen. Kun det lille ordet 'apport'
skal utløse hunden.
Og tørk
også i overført betydning svetten av pannen. Bruk en del tid på å spikre
det som nå er lært fast i hunden, og gå ikke straks i gang med å gjøre
det vanskeligere.
Arja
Sittende
avlevering:
Til
slutt skal hunden lære å avlevere sittende, dels fordi det står i bruksprøvereglementet
(dansk), dels fordi det ofte kan være praktisk på jakt hvor man ikke alltid
har tid til å ta fuglen så snart hunden kommer tilbake med den.
Igjen
gjelder det å gjøre det hele så udramatisk som mulig. Hunden er forhåpentligvis
vant til å bli klappet og berørt når den kommer med dummyen, så en vakker
dag når alt fungerer perfekt, trykker du den forsiktig ned i sittende
stilling og holder den der med venstre hånd mens du tar dummyen med høyre. Når
du har gjort dette tilstrekkelig mange ganger, vil hunden selv begynne å
sette seg når den kommer tilbake til deg.
Ikke
benytt kommandoen 'sitt' i denne sammenheng. Lær hunden å gjøre det
automatisk, for igjen gjelder det at det ikke gis anledning til konflikt som
kan ha negativ innvirkning på den øvrige apporteringen
Vi
skulle nå være ferdige med innlæring av apportering. Hvis du selv vil teste
om du har lykkes, så se på om din hund stadig er like vill og gal etter å
apportere, om den løper like raskt ut og inn igjen og om den viser vill
begeistring når du finner frem dummyene. Dersom den gjør det, kan du godt gå
videre til den mer avanserte lydighetstreningen.
Arminzeras Aragorn (Sirius)
|
